Homeopatiens opprinnelse

Historiske linjer

Grunnprinsipper

Homeopatiens opprinnelse

Det er særlig tre personer jeg vil rette oppmerksomheten din mot i dette temaet om homeopatiens opprinnelse: nemlig Hippokrates, Paracelsus og Samuel Hahnemann. De to førstnevnte har du kanskje hørt om før, men sistnevnte kan være ukjent for deg – med mindre du har kjennskap til homeopati allerede

Her finner du informasjon om kilder jeg benytter

Denne legekunstens far, Hippokrates, levde omkring 470-400 før Kristus. Det er ikke uten grunn at denne mannen har satt et slikt preg på medisinen og dens utvikling.

 

Bildet er hentet fra denne siden.

_

Hippokrates insisterte på høy grad av etisk standard; tydelighet og klarhet i nedtegning av pasientkasus; i tillegg til teori og symptomatologi.

Han mente også at hver sykdom har sin egennatur og kommer av eksterne årsaker: som kulde, sol og endringer i vinden. Videre påpekte han at for mye innblanding fra medisinere burde unngås, fordi vår egennatur er den sanne medisineren for sykdom.

Selvfølgelig er Hippokrates kjent for mer enn det jeg har tatt med her, men for homeopatiens del er dette det mest vesentlige – i tillegg til at:

Hippokrates mente det er to metoder som kan benyttes for å hele (kurere, helbrede, behandle): gjennom motsetninger, eller gjennom likheter. Bortsett fra eksempler fra tradisjonell folkemedisin ble det siste prinsippet ikke lagt særlig vekt på fra medisineres side de neste tusen årene, før Paracelsus bar fakkelen videre –

Den tyske legen Paracelsus (1493-1541) kalles for "kjemiens far". Han flyttet fokuset fra alkymiens søken etter livseliksiren, mot behandling av sykdommer og farmakologiske studier: særlig gjennom sine observasjoner av planter, dyr og mineraler.

Paracelsus så på jorden som et kjemisk laboratorium og la stor vekt på kjemiske eksperimenter i det medisinske fagfeltet - både som grunnlag for forståelsen av fysiologiske prosesser; og som en kilde til medisinske preparater.

 

Bildet er hentet fra wikipedia.

 

Paracelsus vendte seg bort fra den herskende trenden, med fokus på det Hippokrates kalte for heling gjennom motsetninger: han la stor vekt på universets harmoni, og vendte seg i stedet til den tyske folkemedisinens tro på at "likt kurerer likt". Med dette menes at den giften, eller toksiske kilden, som forårsaker en sykdom – også bør være denne samme sykdommens kur.

Det ble naturlig nok mye kritikk av Paracelsus sitt trossystem hva heling gjelder, med oppmuntring til inntak av giftige substanser. Men Paracelsus var veldig varsom med dosering: han mente at kun veldig små mengder var nødvendige for å takle selv omfattende sykdomstilstander.

Paracelsus benyttet kun én medisin om gangen, og mente at eksterne faktorer var årsak til sykdom i kroppen: når disse tok plass i ulike deler av kroppen og motarbeidet kroppens vitalkraft.

I likhet med Hippokrates mente Paracelsus at menneskekroppen innehar naturlige regenererende krefter.

Paracelsus sine observasjoner og arbeider med likhetsloven – at likt kurerer likt – ble ikke fulgt opp over de neste to århundrer, før Samuel Hahnemann videreutviklet prinsippet: og etablerte det vi i dag kjenner som det homeopatiske medisinske system.

Nå har turen kommet til selveste hovedpersonen i homeopatien! 10. april 1755 ble Samuel Hahnemann født, i opplysningstiden, i det som i dag er Tyskland: hvor tankefriheten som tiden oppmuntret til bidro til homeopatiens fødsel og utvikling.

Hahnemanns fødselsdag markerer starten på den årlige feiringen av Homeopathy Awareness Week (HAW), som markeres av homeopati-tilhengere verden over.

 

 

Hahnemann ble oppdratt til å aldri passivt lære eller lytte, men til å stille spørsmål ved alt. Historier vil ha det til at hans far låste Samuel inn på rommet sitt før han gikk på jobb, med et problem han skulle løse: og at han ikke fikk slippe ut igjen før han hadde løst det.

I 1791 ble Hahnemann uteksaminert som lege. De neste ni årene han praktiserte, ble han stadig mer bekymret over datidens behandlingsmetoder: blant annet blodlating og giftige medisiner med fæle bivirkninger. Han sluttet som lege, og konsentrerte seg om studie, forskning, skriverier og oversetting. Dette førte til fattige kår for Hahnemann og familien hans: men han kunne ikke lenger forsvare det han opplevde som en skadelig legepraksis.

En homeopatisk prøving er kartleggingen av en substans:

  • Normalt friske personer kartlegger det de måtte ha av symptomer og karakteristikker før prøvingen begynner
  • Deretter inntar de substansen, og registrerer alt som skjer av endringer – på mentalt, emosjonelt og fysisk plan
  • Informasjonen fra alle prøverne (personene som deltar i prøvingen) blir deretter sammenfattet, og fungerer som en indikasjon på hva den inntatte substansen kan brukes for i klinisk praksis
  • Dagens homeopatiske prøvinger er blindete (prøverne vet ikke hva substansen er), og middelet inntas i homeopatisk fremstilt – potensert – form

Dr William Cullen (1710-90) sitt verk A Treasie on Materia Medica (en avhandling om Materia Medica) inngikk i Hahnemanns oversettelsesarbeider. I dette verket er det en beskrivelse av peruviansk bark, Cinchona (som i homeopatien kalles for China officinalis), som kinin hentes ut fra: mye brukt i behandling av malaria.

Cullens begrunnelse for kinins egnethet for heling av malaria, med symptomer som periodiske feber, svetting og hjertebank; var dens bitterhet.

Hahnemann stilte spørsmål ved denne begrunnelsen. Hans beslutning på bakgrunn av denne skepsisen, er det mange homeopater som i dag undrer seg over: tenk at et enkelt innfall hos en nysgjerrig forskersjel av en lege, kan få såpass omfattende følger for hvordan man tilnærmer seg heling av sykdom!

Samuel Hahnemann bestemte seg nemlig for å teste kinin på seg selv, i en liten dose. Da han hadde inntatt kininen skrev han ned alt han merket seg:

Som et eksperiment tok jeg kinin to ganger daglig. Føttene og fingertuppene mine ble kalde; jeg ble sløv og søvnig; så begynte hjertet mitt å dunke hardere, og pulsen min ble hard og liten; jeg opplevde en forferdelig engstelse, skjelving og utmattelse i lemmene; deretter pulsering i hodet, rødhet i kinnene og tørste – alle karakteristiske symptomer på periodevis feber – men uten frøsenhet og skjelving. I en kort periode gjorde følgende symptomer seg til kjenne: hjernetåke, rigiditet i lemmene, og sterkest av alle; en nummen og ubehagelig fornemmelse, som virket å sette seg i periosteum (ytre laget av ben i kroppen) i hvert eneste ben i hele kroppen. De periodevise anfallene varte to-tre timer hver gang, og de kom tilbake kun hvis jeg repeterte dosen med kinin. Da jeg sluttet å ta kinin opphørte symptomene, og jeg var ved god helse.

Så, hva kan vi forstå ut av Hahnemanns eksperiment med kinin?

I sine videre arbeider og dokumentasjoner, bekrefter Hahnemann teoriene han dannet seg etter dette eksperimentet: Cinchona, og kinin, frembringer symptomer hos en ellers frisk person – som er like de symptomene som den er kjent for å kunne hele!

Dette første eksperimentets fremgangsmåte ble benyttet av Hahnemann for å kartlegge nøyaktige karakteristikker og informasjon om enkeltsubstansene han testet videre. Han kalte metoden sin for prøving av et middel. (Homeopatimedisiner går også under betegnelsen midler, eller homeopatimidler).

 

På skolen jeg gikk på gjennomførte alle studentene en prøving, i sitt tredje studieår. For mitt kull viste det seg at homeopatimedisinen var Holly.

Homeopatiens grunnprinsipper

Nå som vi har sett hvordan Hippokrates sin læresetning om at man kan kurere med likheter ble viderebragt av Paracelsus, og så smått blitt kjent med Samuel Hahnemann sin brytning med datidens konvensjonelle medisin; er det på tide å se nærmere på homeopatiens grunnprinsipper

Likt kurerer likt - homeopatiens første lov er oppdaget

I motsetning til tanken om at den mest passende behandlingen for en lidelse er å gi en motgift/antidot – i henhold til Hippokrates beskrivelse av motsetningsmetoden – indikerte Hahnemanns eksperiment at det beste er å similia similibus curentur, la liknende kurere liknende: i likhet med Hippokrates andre metodebeskrivelse.

Det medisinske systemet Hahnemann fortsatte å utarbeide kalte han for homeopati: fra de greske ordene homoios (liknende) og pathos (lidelse eller sykdom). Dette for å skille det fra ortodoks medisin, som han kalte for allopati (motsatt/annerledes enn lidelse).

Jeg tar med et sitat til fra homeopatiens far:

Hvis jeg ikke tar feil, har medisinsk praksis benyttet tre måter å tilføre midler for å lette menneskekroppens forstyrrelser. Den første måten er fjerning eller tilintetgjørelse av årsaken til sykdommen; altså forebyggende behandling. Den andre, og vanligste, er contraria contraris; altså å kurere med motsetninger, som f.eks. lindrende behandling av forstoppelse med avføringsmidler. Den tredje er similia similibus, altså at, for å kurere sykdom, må vi søke medisiner som kan igangsette liknende symptomer i den friske kroppen. (1796)

De neste seks årene gjennomførte Hahnemann tallrike prøvinger på familie og venner, og studerte symptomene hos forgiftede personer. Deretter begynte han å praktisere legekunsten sin igjen – men denne gangen med ny tilnærming: han så etter et similimum for sine pasienter: middelet med et medisinbilde (basert på prøvingene) som mest mulig liknet det hos sine pasienter.

En annen side ved Hahnemanns tilnærming som skilte han fra de konvensjonelle legene, var at han kun ga ett middel om gangen: i en tid hvor apotekere gjorde store formuer ved å blande mange substanser på én gang, med det resultat at mange preparater var svært skadelige.

Hahnemanns mirakuløse resultater og tallrike pasienter gjorde ham ikke populær blant sine konvensjonelle kollegaer, og han ble møtt med både mistro og latterliggjøring. (Kan dette minne om noe, hvis du tenker på naturmedisinens fremstilling i ulike plattformer i dag?)

Selv om Hahenmann benyttet små mengder av de ulike substansene, og gjerne tynnet dem ut, så var han ikke fornøyd med at det forekom bivirkninger i mange tilfeller. Derfor fortsatte han å eksperimentere med stadig mindre mengder, for å minimere bivirkninger.

Etter å ha uttynnet substansene til et visst punkt, observerte han at de ikke lenger ga noen virkning. Og her kommer enda et viktig steg i utviklingen av homeopatimedisiner: nemlig potenseringsprosessen

Midlene vi kjøper på apoteket kommer ikke i slike beholdere nå til dags

Potensering

I stedet for å kun tynne ut substansene og røre i væsken for at den skulle blande seg, begynte Hahnemann å riste løsningen kraftig: og han kalte denne teknikken for succussion (kraftig risting). Kombinasjonen av uttynningen og den kraftige ristingen kalte han for potensering.

I sine videre eksperimenter oppdaget Hahnemann at denne potenseringen ikke bare reduserte omfanget av bivirkninger, men at dess mer han tynnet ut substansene i kombinasjon med kraftig risting – dess mer effektive ble de potenserte midlene!

Teorien hans var at ristingen frigjorde styrken eller energien i substansen til løsningen, uten at de toksiske egenskapene til den opprinnelige substansen fulgte med.

 

Det er dette aspektet ved homeopatien som skeptikere og kritikere gjerne blåser opp som et bevis på at homeopati ikke kan fungere – da de mener at vi med de etablerte kjemiske lovene ikke kan forklare at høyt uttynnede væsker, når de har gjennomgått denne prosessen av potensering, fortsatt kan inneha noen egenskaper fra utgangsstoffet.

I klinisk praksis opplever homeopater og pasienter til stadighet at det må være våre fysiske og kjemiske lover som ikke har klart å favne om alle egenskapene i naturen: og at vi bør stille oss nysgjerrige på å forske videre, heller enn å fnyse det bort som "bare placebo".

  • Skaper potenseringen et elektromagnetisk mønster som lagres og videreføres i løsningen, og deretter sprer seg rundt i kroppsvæsken når vi tar middelet?
  • Eller trigges et elektromagnetisk avtrykk gjennom potenseringen, som dermed direkte påvirker kroppens elektromagnetiske felt?

Hahnemann visste selv ikke svaret på disse spørsmålene, men han fortsatte sine arbeider i tråd med observasjonene og erfaringene han gjorde seg.

 

En natt jeg sove ute under åpen himmel, våknet jeg til krystaller på soveposen - som liknet trærne rundt meg.

I naturmedisinen hersker en oppfatning om at det eksisterer en universell bevissthet, som speiles i hver enkelt del: helheten kan gjenfinnes i de mindre delene, som igjen utgjør en egen helhet ...

 

Det har blitt stående som et viktig prinsipp i homeopatien at vi skal benytte så lite som mulig av homeopatimedisinen: kun det som skal til for å frembringe en respons.

I tillegg gir vi kun én homeopatimedisin av gangen, slik Hahnemann gjorde.

Det er en del homeopater som foreskriver kombinasjonsmidler, og flere homeopatimedisiner av gangen; men det er altså ikke i tråd med Hahnemanns praksis og homeopatene som følger den "klassiske" linjen. Men viktigst er det jo at vi opplever positive endringer!

Det er ikke nødvendig å vite hvordan homeopatimedisiner fremstilles for å praktisere hobby-homeopati. Men, for deg som ønsker å vite hvordan Hahnemann gikk frem – og hvordan vi fortsatt produserer homeopatimedisiner i dag – har jeg tatt med videoen nedenfor, hvor du kan se hvordan homeopatiapoteket Helios i England går frem for å fremstille midlene homeopatisk:

 

Ekstra: potenseringsprosessen

Jeg har laget en trinn for trinn beskrivelse av hvordan C-potensene lages, som du kan gå gjennom og eller laste hvis du har lyst

For å holde styr på de ulike potensene (gradene av potensering, altså styrken på homeopatimidlene) nummererte Hahnemann de potenserte midlene i henhold til antallet runder potensering de hadde vært gjennom:

  • Substanser som fremstilles homeopatisk blir først lagret i alkohol en stund, før de går gjennom potenseringen – som jeg skal beskrive for deg straks. På dette punktet kalles løsningene for tinkturer eller moder-tinkturer
  • Men det finnes uløselige substanser, som ikke påvirker løsningen/alkohol-badevannet. For slike substanser instruerte Hahnemann en nøye overveiet prosess;

Gjennom en triturerings-prosess bruker vi laktose (melkesukker) som uttynningsmiddel, og blander det med substansen som følger:

  • Trinn 1: Substansen, for eksempel et uløselig mineral, knuses/males med en keramisk morter. Én del av substansen blandes med 33 deler melkesukker
  • Trinn 2: Triturer kraftig i 6-7 minutter
  • Trinn 3: I 3-4 minutter skrapes pulveret fra sidene og bunnen av morteren inn mot midten (for å samle det og røre lett i pulveret), deretter gjentas trinn 2
  • Trinn 4: Trinn 2 og 3 gjentas ytterligere to ganger, slik at prosessen gjennomgås tilsammen tre ganger. Trinn 1-4 utgjør første steg

 

Illustrasjon fra en av mine studieoppgaver om potensering

  • Trinn 5: Tilfør ytterligere 33 deler melkesukker til blandingen. Repeter trinn 2-4
  • Trinn 6: Tilfør de siste 33 delene melkesukker til blandingen. Repeter trinn 2-4
  • Trinn 7: Putt innholdet av morteren i en beholder, og merk det med 1C (= 1/100). Anse det fortsatt som en uløselig blanding!

  • Trinn 8: Gjenta de tre trinnene, med én del av 1C-blandingen og 33 deler melkesukker. Produktet er nå en 2C-potens (= 1/1002 = 1/100.000), og anses fortsatt som en uløselig blanding
  • Trinn 9: Gjenta trinn 8, denne gangen med én del av 2C-blandingen, og 33 deler melkesukker. Produktet er nå en 3C-potens (= 1/1003 = 1/1.000.000);

På dette stadiet mente Hahnemann at dynamiseringen av blandingen var tilstrekkelig nok, og godt nok mikset med melkesukkeret, til å erklære den for løselig;

Den påfølgende prosessen videre fra potens 3C er derfor felles for de løselige og uløselige substansene.

Ved hvert potenseringstrinn tok Hahnemann én hundredel av løsningen og la til 99 hundredeler alkohol:

  • For tinkturene som har fått stå en stund, betyr det at én del av løsningen blir tilført 99 deler alkohol, før blandingen ristes kraftig. Da har vi en 1C potens;
  • Dette gjentas, med én del av løsningen til 99 deler alkohol; til en 2C potens;
  • Etter en tredje runde med dynamisering har vi en 3C potens

Du har kanskje begynt å skjønne tegninga nå?

For å komme videre fra en 3C til en 4C tilføres én del av 3C-løsningen 99 deler alkohol. Som regel gjøres dette ved å ta én dråpe av 3C-løsningen, i 99 dråper med alkohol. Deretter ristes væsken kraftig.

  • Hahnemann selv beskrev hver kraftige rystning som kraften av en manns arm som treffer en lærinnbundet bok
  • George Vithoulkas, en av de kjente homeopatene i Hellas, anbefaler 40-100 ristinger per potenserings-trinn
  • I moderne tid benyttes gjerne maskiner til denne jobben, som stilles inn på antall ristinger

Det er flere ulike potenserings-skalaer. En av de vanligste, i tillegg til C-skalaen, er X-skalaen;

Forskjellen i fremgangsmåte er ikke stor mellom potenseringen av X-potenser og C-potenser:

  • Én del av tinkturen tilføres ni deler alkohol, og ristes kraftig: da har vi 1X (= 1/10)
  • Én del av 1X tilføres ni deler alkohol, og ristes kraftig: da har vi 2X (= 1/102 = 1/100)
  • Samme prosedyre gjentas for å gå videre til høyere potenser

Merk: noen homeopatiapotek benytter D i stedet for X! Hvis du er vant med å bruke homeopatimedisiner i D-potens, og eller har midler med D-potens i husapoteket ditt, så er dette akkurat det samme som X-potensen

Det virker kanskje paradoksalt, men i homeopatien er for eksempel 6X en lavere potens enn en 6C. Jo større uttynning (i kombinasjon med ristingene) dess større er potensen – en slags grad av dynamisering av utgangssubstansen.

I min egen praksis holder jeg meg mest til potensene 30C, 200C og 1M (M = 1.000, altså er 1M = 1/1001000). Det hender jeg benytter 10M også (= 1/10010.000).

I mindre kroniske tilfeller, eller når jeg foreskriver med en mer allopatisk fremgangsmåte uten å ta med alt i det helhetlige symptombildet, holder jeg meg gjerne lavere med 30C eller 200C – eller et middel i X-skalaen.

Men dette bestemmer jeg alltid ut i fra symptombildet til den enkelte, og jeg opererer ikke etter noen bestemt tommelfingerregel: det er min erfaringsmessige intuisjon, sammen med veiledende kunnskap fra studiene mine, jeg benytter som rettesnor.

Når du praktiserer hobby-homeopati er det fint å ha homeopatimedisinene i 30C. Når du har disse på plass kan du vurdere å skaffe også 200C, i tilfelle homeopaten din råder deg til å benytte 200C for akutte plager som oppstår – eller du er mer fortrolig med høyere potenser for intense tilstander.

I tilfeller der det dreier seg om konkrete fysiske tilstander som benbrudd e.l. kan det være greit med noen av homeopatimedisinene i X-potens også; men jeg råder deg i utgangspunktet til å samle på 30C-potenesene til å begynne med!

Det finnes ulike tilnærminger, og homeopater opererer forskjellig hva gjelder potenser og dosering. Av meg får du veiledninger etter det jeg har lært på mitt studie, og de fremgangsmåtene jeg selv benytter. Men det er ikke dermed sagt at det andre homeopater gjør/råder deg til er feil!

Selv om Hahnemann benyttet melkesukker, er det fint mulig å benytte f.eks. sukrose. Da er det fint mulig for dem som er veganere, eller ellers ønsker å avstå fra dyrederivater ved inntak av homeopatimedisin, å bruke homeopati.

Verre er det nok når det kommer til gruppen homeopatimedisiner som er laget på dyr/deler av dyr: vi har mange melkemidler i homeopatien, og også insekter, gift fra slanger, edderkopper, hår/blod/annet fra dyr ...

Når man kjøper homeopatimedisiner får man dem stort sett i pilleform. Dette er sukkerpiller (sukrose eller laktose) som er dynket i den potenserte væsken av homeopatimedisinen du skal ha.

Ved mange homeopatiapotek kan du i dag velge om du ønsker sukrose eller laktose som basis, og standarden ved flere homeopatiapotek er nå til dags å bruke sukrose.

Du skjønner kanskje at skeptikere og kritikere har det moro med å latterliggjøre denne prosessen, og en naturmedisinsk praksis som benytter såpass uttynnede preparater?

Da jeg bestemte meg for å studere homeopati visste jeg ikke hvordan homeopatimedisinene lages: og da dette ble klart for meg, ble jeg ganske frustrert! Er det bare tull? Når ingen kan forklare akkurat hvordan homeopatimedisiner virker?

Etterhvert som jeg fikk erfare hvordan bruk av homeopatimedisiner kan endre både egen og andres helse til det bedre, brydde jeg meg stadig mindre om at vi ikke (enda) vet akkurat hvordan denne fantastiske medisinen virker. Det som betyr noe for meg er at det bidrar positivt – både når (spe)barn, voksne, dyr og planter får tilført en homeopatimedisin som passer godt til symptombildet.

At det har skjedd en del på forskningsfronten hva homeopati gjelder, som store deler av forskermiljøet ønsker å overse; ja, det føler jeg meg sikker på at vil bli bedre kjent i fremtiden.

Last ned: oversikt over potenseringsprosessen

Loader Loading...
EAD Logo Taking too long?

Reload Reload document
| Open Open in new tab

Last ned [334.79 KB]

Homeopatiens utvikling videre

Hahnemann utførte omkring 100 homeopatiske prøvinger i sin levetid. I 1810 publiserte han første utgave av The Organon of Rational Medicine, som senere ble omdøpt til The Organon of the Healing Art. Han gjorde flere endringer, og det finnes i alt 6 utgaver.

Hahnemanns Organon er en viktig del av enhver homeopatistudents litteraturliste (men som Hobby-Homeopat er det ikke nødvendig - men kanskje spennende - å lese denne homeopatiens bibel).

I tillegg til Organon publiserte Hahnemann flere verker om Materia Medica, kroniske sykdommer m.m. Han må kunne sies å ha gitt verden en uvurderlig gave gjennom sin utvikling av et trygt og effektivt medisinsk system.

Hahnemann døde 2. juli 1843, og ble 88 år gammel.

Hering ble av sin professor, under sine medisinstudier, bedt om å skrive en artikkel som motbeviste Hahnemanns teorier etter at Organon var blitt gitt ut. Dette virket mot sin hensikt:

Et kjent verk i homeopatien er Hering's Law of Cure. Hering ble meget interessert i Hahnemanns arbeider da han fikk i oppgave å motbevise dem, og endte selv opp med å gjennomføre en rekke homeopatiske prøvinger; etablere undervisningsinstitusjoner i homeopati; og behandle tallrike pasienter med homeopati.

Hvis du vil vite mer om Hering, så kan du f.eks. ta en titt her (nettside på engelsk).

 

Bildet er hentet fra en Twitterkonto

Det var da denne legens kone ble syk, og krevde homeopatibehandling, at Kent vendte seg til homeopatien:

Han vektla emosjonelle og mentale symptomer og karakteristikker hos sine pasienter høyt, og utviklet systematiske symptomoppslagsverk som fortsatt benyttes i dag (jeg har Kent's Repertorie i bokhylla mi, sammen med flere andre av hans verker).

Hvis du vil vite mer om Kent, så kan du f.eks. ta en titt her (nettside på engelsk).

Dette bildet fant jeg på wikipedia

Homeopatien spredte seg raskt, i takt med de gode resultatene homeopater hadde med sine pasientbehandlinger. Innen Hahnemanns død i 1843 hadde homeopatien blitt etablert i store deler av verden, men konflikter mellom homeopater og allopater skapte hindringer for at homeopatien fikk fri utfoldelse videre:

Etterhvert som moderne medisin og legemiddelindustrien utviklet seg, økte også disses politiske og økonomiske slagkraft. Akkurat detaljene rundt dette skal ikke jeg gå inn på her, men jeg kan jo hinte til at homeopatien druknet litt: da homeopater ikke viste de samme musklene overfor legestanden – og heller ikke arbeidet i samme omfang med å øke sin innflytelse i form av økonomiske og politiske virkemidler.

Sånn sett kan man si at homeopatien tapte et veddeløp for å komme øverst på pallen. Men selv synes jeg uansett at det beste ville være om de to medisinske disiplinene, og alle andre (naturmedisinske) helsetilbud, fikk dele pallen mellom seg: og at det burde vært tilrettelagt for at mennesker selv kan foreta velinformerte valg av behandlingstilbud for sin egen helse.

Homeopatiens stilling i Norge og verden

Jeg kjenner ikke til alle detaljer omkring homeopatiens stilling i verden, men noe vet jeg! Og fordi det kan gi et litt større bilde over homeopatiens innvirkning på verdeshelsa i dag, vil jeg dele med deg det jeg vet:

Homeopati er faktisk en av de mest brukte metodene innen naturmedisin og alternativ behandling – på verdensbasis. Årlig benytter over 200 millioner mennesker homeopati.

I Asia er homeopatien meget populær og utbredt. I flere andre asiatiske land jobbes det på øverste hold for å finne gode måter å integrere homeopatien på. I India er homeopatien støttet av myndighetene, og eksisterer som en egen offentlig godkjent medisinsk gren – side om side med skolemedisinen/allopatien.

Europeiske land har ulik grad av utbredelse hva homeopati gjelder. I noen land er homeopatien omtrent ikke-eksisterende, i andre er det en selvfølge at apotekene har flust av homeopatimedisiner på lager. I noen europeiske land må man være lege for å kunne praktisere homeopati, i andre utgjør homeopater en egen yrkesgruppe.

Sveits er et land hvor folket har innflytelse på myndighetenes bestemmelser. Ta for eksempel folkeavstemningen de hadde i forbindelse med tilgangen på homeopati og andre naturmedisinske helsetilbud: hele 2/3 av befolkningen stemte for at de ønsket disse komplementene til det konvensjonelle helsetilbudet, og i dag er homeopatien innlemmet i de offentlige helseforsikringsordningene.

I store deler av Afrika er homeopatien godt utbredt, og også anerkjent av myndighetene. Da homeopati er meget kostnadseffektivt, med lave produksjonskostnader hva homeopatimedisiner gjelder – og en lett anvendelig form for medisin (man gir jo bare sukkerpiller som er ferdig dynkede i de ulike homeopatisk fremstilte væskene) – ser mange lands myndigheter på dette som en god helseressurs.

I land hvor legemiddelindustrien ikke har fått et slags enevelde enda, er det desto lettere å velge å satse på homeopatien - og annen naturmedisin

 

Jeg skulle ønske at Norge var raskere med å innse at homeopati er et supert verktøy – og sørge for bedre tilgang på homeopatimedisiner her til lands

Jeg har i mange år fulgt med på, og støttet, Homeopathy for Health in Africa (HHA). Dette er en frivillig organisasjon som tilbyr homeopatibehandling i grisgrendte strøk i østlige deler av Afrika, særlig Tanzania og omkringliggende land.

Noe av det mest spennende med HHAs arbeid, synes jeg, er det tette samarbeidet de har med leger og sykepleiere: med pasientenes beste i fokus.

 

Det er ikke til å stikke under en stol at det finnes aktører som er godt organiserte, både på nasjonalt og internasjonalt nivå; som systematisk jobber for å sverte homeopatien.

Heldigvis er homeopatien såpass populær bland oss som har opplevde dens uvurderlige egenskaper at dette nok ikke vil knekke homeopatien og dens tilgjengelighet – så lenge vi som homeopatitilhengere sørger for at det også finnes en annen side av mynten, tilgjengelig for folk som ønsker informasjon om homeopati.

Denne kursplattformen er jo en slik kilde til annet enn skepsis-harselas, og jeg håper at du ser de positive sidene ved homeopatien: med potensiale for deg og dine i det daglige.

I blant annet England, hvor jeg gjennomførte min homeopatiutdannelse, jobbes det mye med å komme myter og negativ harselas om homeopati til livs; og samtidig opplyse om homeopatiens positive sider. Hvis du vil ta en titt på noen av disse aktørenes arbeid (på engelsk) kan du besøke:

Det har vært, som jeg snakket litt om i introduksjonen til kursplattformen, en gullalder for homeopatien – også i Norge.

I dag er det ikke like stor kjennskap til homeopati blant befolkningen her til lands, som det var for bare noen tiår siden; det er i hvert fall mitt inntrykk.

Men med et økende fokus fra pasienters side, med ønsker om mindre avhengighet av legemidler med (i mange tilfeller omfattende) bivirkninger, har jeg tro på at vi befinner oss i en tid med økende bevissthet omkring naturlige tilnærminger til helse.

Så, selv om det ved norske apotek i dag kun går an å kjøpe et hundretalls av de tusener homeopatimedisiner som finnes; og, homeopati per i dag ikke er underlagt noen offentlig refusjonsordning slik som skolemedisinen; og, det (etter min mening) ikke finnes noe godt nok undervisningstilbud i homeopati i Norge i dag; så er jeg optimistisk med tanke på årene som kommer – og homeopatiens potensiale også her til lands.

Mange bekker små -

 

- blir etterhvert en flod med strømninger som ikke kan overses

 

 

Når du, som spirende utøver av hobby-homeopati, etterhvert erfarer hvordan du kan benytte homeopati i hverdagen; så er jeg sikker på at du vil bli en god kilde til inspirasjon for dem rundt deg, og en god ambassadør for homeopatien.

For når man selv har opplevd hvordan stimulusen fra en liten sukkerpille kan lindre både det ene og det andre, uten å måtte ty til preparater med pakningsvedlegg som kan gjøre selv det modigste mennesket skjelven i beina, så er det stadig lettere å overse skeptikeres kommentarer – og fokusere på å proklamere homeopatiens vidunder til dem som ønsker å høre det.

Blir vi flere som benytter oss av homeopati i det daglige, vil det også bli lettere å nå frem til våre folkevalgte med ønsker om bedre tilgjengelighet av homeopati i Norge!

Jeg ønsker på ingen måte å undergrave viktigheten av allopatiens rolle i helsetilbudet vårt: men forsøke å bevisstgjøre deg på andre alternativer som har mye å bidra med, også der hvor allopatien kommer til kort.

Det er klart at det finnes mye mer jeg kunne delt med deg, og gått i dybden på, rundt disse temaene;

Men det ville krevd mere kildearbeid og leting fra min side, og faller litt utenfor det jeg ønsker at skal være en mer lett-fordøyelig oversikt!

Hvis du føler at det er helt klare mangler ved denne ressursen – det historiske overblikket jeg presenterer for deg – så kan du gjerne gi meg tilbakemelding via kontaktskjemaet. Jeg tar i mot både (konstruktiv) ris og ros!

Hvis du får tak i utstyret og ingrediensene som er beskrevet i potenseringsprosessen, så kan du faktisk lage homeopatimedisiner selv

Hva nå?

Puh! Nå har du kommet deg gjennom alt jeg ønsker å dele med deg om homeopatiens utvikling;

Jeg håper du synes denne ressursen er passe innholdsrik, uten å være for overveldende.

Hvis du har lyst til å bli bedre kjent med hvordan du kan bruke homeopati selv er det bare å utforske andre ressurser på denne plattformen!